HISTORIEN OM SKAGERAK ACROSS

Historien om Skagerak Across Gjengen i TMF, med brødrene Tallaksen i spissen, følte nok at Offshore regatta lå deres hjerte nærmest. Det var en frisk gjeng i TMF, som ikke gikk av veien for et krafttak. Gode kontakter innen det maritime miljø gjorde det mulig å tenke på å realisere fantastisk drøm, “Et race over til Danmark og tilbake”.

I 1967 skulle den realiseres for første gang, og det var påmeldt i overkant av 10 båter til denne styrkeprøven. Det ble imidlertid bare syv som startet. Det var lagt inn 1 times obligatorisk stopp for tanking og hvile i Hirtshals, som var vendepunkt. Først til Hirtshals kom Willy Løchen etter 3 timer og 3 kvarters kjøring, og ble mottatt som en helt. Ordfører, presse og radio ville ikke gi slipp på ham, og i tillegg kjørte han en oppvisningstur for pressen ut og inn av havnen. Tre timer gikk det før han kom seg avgårde igjen . «Jeg kunne jo ikke være uhøflig» uttalte Løchen etterpå.

At annenfører i båten, Tore Gisle Johannessen var skadet og ikke kunne starte på tilbaketuren hindret ikke Willy Løchen, ei heller at kompasset var knust. Willy Løchen kom på tross av dette først tilbake til Tvedestrand, bare for å bli disket. Den første vinneren av Skagerak Across ble således Gösta Bergmann fra Sverige med 7 timer, 9 min. og 11 sekunder. Ombord hadde han den norske navigatøren Ole Edvard Pedersen fra Tvedestrand.

Rigattaen 68 vokser

Ulf Boghamar, Sverige setter ny rekord Skagerak Across . Han slår den gamle rekorden med over 2,5 time, og krysser frem og tilbake over Skagerak på bare 4 timer 38,10 min i sin smekre aluminiumsbåt «Mirage 4» med en 500 hk V-8 inboard og strak aksel. Annenplass gikk til dansken Preben Hald foran Jens Werenskiold. 12 båter stilte til start.

Willy Løchen med sin 21′ Smuggler med Mercury 125 var igjen raskest, men ender opp med skadd annenfører ved ankomst Danmark, som blir fraktet til sykehus. En frivillig danske, Volmer Jensen, stiller opp som annenfører for returen. Det gikk ham ikke stort bedre, så båre stod klar ved ankomst Tvedestrand. (Det var ikke siste gangen Volmer Jensen kom til Norge som offshore kjører, men da med egen båt.)

Den minste båten som startet var en 14′ med 2 x 40 hk motorer. Det var Svein Baalerud og Tore P. Foss. De endte på 6. plass over 2 timer etter vinneren med 6 timer og 51 minutter som anvendt tid.

Tvedestrand på verdenskartet i 72

Tvedestrand er tildelt en av rundene i «Sam Griffith Trophy» . Dette regnes som VM for Offshore klasse 1. Kravet til løpene er at de er på minimum 150 nautiske mil uten stopp eller bensinfylling. Poengene går til føreren av båten, og han kan føre forskjellige båter i forskjellige regattaer. Vinneren får 9 poeng, deretter 6, 4, 3, 2, 1. Totalt 12 regattaer i løpet av sesongen har samme status.

Klassereglene for Skagerrak Across var som følger:

Off 1 = Båtlengde min. 6,1 m, max 45 fot. Motor bensin max 16,4 l, diesel 32,8 l.

Off 2 = Båtlengde min. 20 fot, max 28 fot. Motor bensin 8,2 l, diesel 16,4 l.

De største favorittene er Vincenco Balestieri fra Italia og Bobby Rautboard fra Miami USA. Begge med 36′ Cigarette med 2 Mercruisere på ca. 475 hk hver. Cigarette båtene fra Don Arronow har vunnet 29 av 31 starter siden den ble introdusert.

Deltagerlisten ser slik ut:

Offshore I
18 – Bobby Rautboard, USA – ”Fino”  Cigarette/2xMercruiser 475 –

4 – Vincenco Balestieri, Italia – ”Black Tornado” – Cigarette/2xMercruiser 475

202  – Martin Harfield, England – ”Miss Delson” – Invader/?? 500 hk

260  – George Green, England – ”Snoopy” – Magnum/Mercruiser 475

Offshore II

22 – Juan Taylor, Argentina – ”Pira Pata” – Ortholan/?? 460 hk

142 – Claes Gøran Nilsson, Sverige – ”Siesta” – Gilbert/?? 450 hk

700 – Steffan Lindhe, Sverige – ”Miss Sweden” – Boghammar/?? 400 hk

400 – Peter Mannerholm, Sverige – ”Kiki” – Gilbert 21’/?? 405 hk

242 – Jan Erik Andreasson, Sverige – ”Babea” – Avenger/?? 135 hk

105 – Leif Erik Dæhlie, Norge – ”The Butt” – Magnum 28’/4 x 125 Mercury

Navigasjonsproblemer ved Danmark.

Først over til Danmark var Martin Harfield med C II båten “Miss Delson”, men de hadde problemer med å finne Hirtshals. De rotet bort omtrent en halvtime, men registrerte Rautboard og Balestrieri som ankom Hirtshals sammen, etter at de også hadde hatt problemer, så stoppet og rådslått om retningen før de sammen fant frem til Hirtshals.

Det var flere som fikk problemer med å finne Hirtshals.

Den Argentinske båten “Pira Pata” så til slutt ingen annen muligheten enn å stoppe båten, og en av mannskapet tok med den kartbiten som dekket Hirtshals i munnen og svømte til land. Danskene på land gjorde store øyne, når han kom vassende på land, tok kartbiten ut av munnen og spurte folk om veien. «Pira Pata» innså snart at slaget var tapt og fortøyde til slutt i Skagen, ringte Tvedestrand, og tok en bayer og «en lille en».

Balistrieri bommer stygt.

Når de tre tetbåtene dro nordover igjen lot Rautboard Balestrieri ta ledelsen i tåka. Martin Harfield la seg på hjul med de to. Når Rautboards norske navigatør ropte at de lå på feil kurs, bredte det seg “et fett revesmil” over ansiktet til Rautboard.

«Let the old man go» sa han og dro av noen hundre omdreininger og lot Balistrieri forsvinne i tåka. Når han vel var ute av syne ba han om korrekt kurs, og la inn jernet og Harfield fulgte Rautboard. Men når de passerte sjekkbåt nr. 3 og nr. 2 med ca. 70 knop i opptil 3 meters bølger, klarte han ikke å følge lenger.

Tilslutt ble det 13 minutter mellom dem i mål, en meget respektabel innsats fra Harifield med nesten bare halvparten i hk. Rautboard vant på 5 timer 12 min og 40 sek. (Rekord), 2 timer og fire minutter på returen. Norsk navigatør Ole Edvard Pedersen, mens hos Balistrieri het den norske navigatøren Elgart Malmgren.

Men klokka fortsatte å gå uten at det kom noen flere, og regattaledelsen begynte etterhvert å bli bekymret for Balestrieri som ingen hadde registrert etter Hirtshals. Fly hadde søkt etter ham. Redningshelikopteret på Sola ble satt i høyeste bedreskapsstilling, men heldigvis fikk man radiomelding om at “Black Tornado” hadde passert Møkalasset mer enn en time etter Rautboard. Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg italienerens sinnstemmning.

Arrangementet ble for stort for den idylliske sørlandsbyen og da tillatelse ikke ble innvilget i 1973 pakket arrangørstaben sammen og derved forsvant også Tvedestrands ”Rigattaen” i noen år.

Fortsettelse følger…..